Det som ikke telles, blir heller ikke planlagt for

Stavanger Aftenblad 19.06.26: DEBATT: Hvor er pårørende i Riksrevisjonens rapport?

Det som ikke telles, blir heller ikke planlagt for (Stavanger Aftenblad)

Riksrevisjonen slår alarm om kommunenes manglende forberedelser til en aldrende befolkning. Dette er ikke en ny utfordring. Riksrevisjonen viser til at kommunenes rolle i møte med flere eldre har vært tema i stortingsmeldinger og planer siden 2006. Riksrevisjonen varslet også i 2018 om at kommunene manglet tilstrekkelige planer.

Likevel viser den nye rapporten at mange kommuner fortsatt ikke er godt nok forberedt.

Rapporten handler om sykehjemsplasser, omsorgsboliger, bemanning og rekruttering. Den handler også om noe helt grunnleggende: mangelen på tall. Ifølge Riksrevisjonen har bare to av de 60 undersøkte kommunene tallfestet hvor mange institusjonsplasser, alternative boformer og ansatte de vil ha behov for i årene framover.

Det bør også reise et annet spørsmål: Hvor er pårørende i dette regnestykket?

Et ufullstendig bilde

Kommunene kan beregne antall eldre over 80 år. De kan telle sykehjemsplasser, omsorgsboliger og årsverk. De kan vurdere rekrutteringsbehov og framtidig kapasitet. Alt dette er nødvendig.

Men bildet blir ufullstendig dersom kommunene ikke også undersøker hvilke konsekvenser knapphet på ansatte, plasser og tjenester får for familiene rundt.

For omsorgsbehov forsvinner ikke når kommunen mangler folk. De forsvinner ikke når det ikke finnes korttidsplass. De forsvinner ikke når hjemmetjenesten er presset, eller når ventetiden blir lang. Behovene dukker opp et annet sted. Ofte hos ektefeller, voksne barn, søsken eller andre nærstående.

Når kommunen ikke har kapasitet til å følge opp, er det ofte pårørende som må kompensere.

Hvem følger opp medisiner, avtaler og søknader? Hvem tar telefonene, møter i ansvarsgruppene, purrer på tjenester og holder oversikt når systemet ikke henger sammen? Hvem reduserer stillingen sin, bruker feriedager på koordinering eller møter utslitt på jobb etter nok en urolig natt?

Dersom dette ikke kartlegges, planlegger kommunene på et ufullstendig grunnlag.

Eldrebølgen kommer ikke alene

NOU-en Den nye velferdskommunen beskrev nylig hvordan velferden i økende grad blir avhengig av innsatsen fra innbyggere, frivillighet og pårørende. Riksrevisjonens rapport viser samtidig at kommunene ikke er godt nok forberedt på den demografiske utviklingen.

Mange familier står allerede i krevende pårørendesituasjoner knyttet til psykisk helse, rus, funksjonsnedsettelser, alvorlig sykdom eller barn og unge med store hjelpebehov. Nå kommer den sterke økningen i antall eldre på toppen.

Sett sammen peker dette på et alvorlig paradoks: Samfunnet blir mer avhengig av pårørende, samtidig som pårørendes kapasitet i liten grad ser ut til å være en del av planleggingen.

Pårørendes betydning er godt kjent. Mindre tydelig er om kommunene har oversikt over hva pårørende faktisk bærer, og hvilke konsekvenser det får.

For hvor mye av framtidens eldreomsorg forutsetter at familien stiller opp? Hvor mye av dette er frivillig omsorg, og hvor mye er nødvendig innsats fordi tjenestene ikke strekker til? Hvor går grensen for hva som kan forventes av en ektefelle, en datter eller en sønn? Og hva skjer når også pårørende blir syke?

Dette er spørsmål som ikke kan overlates til den enkelte familie å finne ut av alene.

Pårørende må inn i planleggingen

Når kommunene planlegger framtidens helse- og omsorgstjenester, må de også se på hvilke oppgaver som i praksis blir liggende hos pårørende. Hvis ikke, planlegger de bare for den delen av omsorgen som kommunen selv utfører.

Det bør være like relevant å spørre hvor mange pårørende som står i krevende omsorgsroller, som å spørre hvor mange sykehjemsplasser kommunen mangler. Det bør være like relevant å vurdere konsekvensene for arbeid, helse og økonomi hos pårørende, som å beregne behovet for nye årsverk.

Uten denne kunnskapen kan kommunenes planer se realistiske ut på papiret, selv om de i praksis forutsetter at pårørende tar en stadig større del av arbeidet.

Hele omsorgsbildet

Riksrevisjonen peker på manglende planlegging. Pårørendeperspektivet viser hva som kan bli den reelle konsekvensen: at framtidens omsorgsregnskap bare går bare opp dersom familiene tar en større del av arbeidet.

Før kommunene kan si at de er forberedt på eldrebølgen, må de kunne svare på hva som forventes av pårørende, hvor grensene for deres innsats går, og hva som skjer når pårørende ikke lenger kan kompensere. Samtidig må staten sørge for rammer, lovverk og ansvarslinjer som gjør dette mulig i praksis.

Pårørendes innsats og grenser må med i regnestykket dersom kommunene skal planlegge for hele omsorgsbildet.